Engelen sover...
...Og vi kan oppdatere dere der hjemme på dagens hendelser.
Vi har nå vært Sebastians foreldre i litt over tre timer, og så langt har alt gått over all forventning. Vi hadde ordnet i stand til "bursdagsfest" i et lokale her på hotellet, med ballonger, serpentiner og kake. Det så muligens litt glissent ut etter norsk barnebursdagsstandard, men tanken var at Sebastian skulle bli nysgjerrig og oppfatte situasjonen som noe morsomt.
Klokken 11 kom han på armen til den ene av psykologene, og kikket rundt seg med store, brune øyne. Han var litt skeptisk helt til å begynne med, men aksepterte å sitte på armen både til Eric og meg. Vi hadde tatt med såpebobler, noe som var en stor suksess. Det tok overraskende kort tid før han tødde opp, og innen en halvtime hadde vi både sett smilet og hørt latteren hans. Vi var forberedt på både gråt og avvisning, men han var rolig hele tiden og virket mest nysgjerrig på oss.
Etter ca. 45 minutter gikk følget fra ICBF og tolken vår, og vi kunne ringe opp de nybakte besteforeldrene på Skype. Sebastian smilte og lo mens han satt på fanget til pappa Eric og blåste såpebobler, og oppførte seg i det hele tatt utrolig tillitsfullt overfor oss.
Klokken 12 var det tid for lunsj, og det er bare å innse allerede nå at vi er blitt en av de familiene som forlater ethvert restaurantbord som en slagmark. Sebastian spiste godt, men det tar tross alt ikke mer enn et knapt sekund å putte en liten hånd ned i en suppeskål... Mamma Hedda løp og hentet våtservietter, og kommer heretter aldri til å gå noe sted uten. Antar det er flere mødre der ute som nikker gjenkjennende... :)
Etter lunsj skulle han gis en flaske melk han ikke ville vite noe av, og så sove et par timer. Det gikk en time med en smørblid tass kravlende rundt i sengen, men nå sover han søtt mens vi sitter på et mørklagt hotellrom og hører ham puste.
3 timer er selvfølgelig altfor kort tid til å si at dette går knirkefritt, men førsteinntrykket av Sebastian er at han er en vakker, utrolig tillitsfull og glad liten gutt. Vi har ikke hørt antydning til gråting, og det at han nå sover rolig mer eller mindre i henhold til sin faste rutine er egentlig helt utrolig. Vi får se hvordan det går i kveld, men - so far, so good!
Hva vi tenker og føler nå er egentlig ikke mulig å beskrive. Mest av alt tror vi vel ikke helt på at han er vår lille gutt, men at foreldrene hans kommer og henter ham litt senere. Det er fortsatt absurd at han faktisk er her hos oss, men det er han altså, og vi skal ta uendelig godt vare på ham.